Nattravnen

Solen har gått ned, men juninatten er likevel lys., Nordhimmelen har et gyllent skjær nederst mot horisonten. Jeg sitter inntil en furustamme og venter, vente på at

nattravnen skal begynne sin merkelige sang. Flere kvelder

hadde jeg hørt den gjennom det åpne soveværelsesvinduet.

Sangen kom fra en furukledd kolle et stykke ovenfor huset.

Nå sitter jeg oppe på kollen i håp om å få høre og se den

merkelige fuglen. Det blir langsomt mørkere. Måltrostsangen

i granskogen nedenfor kollen stilner. En rødstrupe gir fortsatt

fra seg noen skjelvende toner, da jeg får høre en surrende lyd

bak meg. Nattravnen har begynt sin selsomme sang. Den

surrende lyden stiger og synker i styrke. Jeg snur meg forsiktig

og forsøker å få øye på lydkilden. Men det er umulig å se den

godt kamuflerte fuglen i skumringslyset. Så klasker det i

vinger. Nattravnen har lettet fra treet den har sittet i. Nå har

selve spillflukten startet. Brått får jeg se silhuetten av den

flygende fuglen mot den lyse nordhimmelen. Den kommer

nærmere og passerer bare noen få meter fra meg. Av og til

slår den vingene sammen under seg. De store hvite

vingeflekkene synes godt i halvmørket. Etter en stund flytter

den seg lenger bort. Jeg følger forsiktig etter for å finne ut

hvor stort område dens revir dekker. Jeg hører den et lite

stykke ute på det nye byggefeltet som er i ferd med å ta form.

Trær er saget ned, og dynamittladningene har lytt i flere

dager. Furukollene med de gamle sentvoksende furuene er i

ferd med å endres dramatisk. Neste sommer vil det være

veier og hus her, tenker jeg. Vil nattravnen fortsatt finne

livsmuligheter her da?

Det har gått noen år nå. I de lyse sommernettene lyder det

ingen nattravnsang fra det som er igjen av den furukledte

kollen. Det var ikke plass til både mennesker og nattravn.

Nattravnen måtte vike plassen for menneskene. Antakelig er

det bare jeg som vil savne den surrende sangen fra furukollen

i lyse juninetter. Om noen andre skulle ha hørt den, visste de

vel ikke hva det var for slags lyd, og det man ikke vet noe om,

kan man vel heller ikke bry seg om? Ennå finnes det

furukoller hvor nattravnen fortsatt spiller i lyse

forsommernetter, men for hver gang et nytt område legges

under asfalt og betong, blir det ett sted mindre for våre

medskapninger å leve på. Over hele kloden foregår dette fra

skoger og fjell i vårt eget land til tropiske regnskoger og

våtmarker.

I det gamle testamentet står det et merkelig vers: «Ve dem som

legger hus til hus og føyer åker til åker til det ikke mer finnes plass

igjen». Jeg vet ikke sikkert hva profeten mente med dette

utsagnet, men jeg synes å høre en advarsel. Jorden er ikke

uendelig stor. Vi kan ikke endre naturen for mye. Vi er en del

av skaperverket. Vi deler denne enestående planeten men

millioner av andre skapninger. Mange av dem har ikke

engang fått et navn. Hvilken betydning de har i økosystemetvet vi heller ingenting om. Det vi gjør med jorden, vil ramme oss selv.