Festet til klippen

Jeg går langs Kokkholmens nakne klippestrender og ser ut over havet. På en liten holme sitter en flokk skarver og tørker vingene etter dagens fiskefangst. En gråmåke seiler langs strendene på utkikk etter noe å spise, og en liten flokk ærfugler dupper i bølgene. Jeg lar blikket gli langs land. Bølgene bryter mot klippene og vasker oppover den blankskurte granitten. I det bølgene trekker seg tilbake, ser jeg en hvit brem av kalkskall på fjellet. Det er de hvite skallene til ruren, dette merkelige lille krepsdyret som har festet seg til fjellet her ute hvor bølgene slår tungt mot land. Ved første øyekast er det ikke lett å se at ruren er en nær slektning av krabber og reker, men det er den. Kroppen har den skjult inne i et kalkskall. Inne i skallet sitter den med ryggen ned og beina opp. Når vannet skyller over den, åpner den skallet og stikker beina ut. Med vinkende bevegelse fører den vann mot sin lille munn. Vannet inneholder bitte små planktonalger som ruren lever av. Ved hjelp av beina blir også oksygenrikt vann ført forbi gjellene. Her ute hvor brenningene bryter, har den funnet sitt levested. Selv ikke de kraftige høststormene kan rive den løs fra fjellet den sitter på. Maten behøver den heller ikke streve får å få tak i. Den trenger bare å åpne skallet sitt, og havets bølger bringer maten til dem. På min vandring langs fjæra kommer jeg inn i en liten bukt med rullesteiner. Mellom steinene ligger mengder av drivgods. Plastkanner, fiskekasser, nylontau og plankebiter ligger strødd innover rullesteinene. Ikke noe oppmuntrende og vakkert syn akkurat. På en plastkanne blir jeg oppmerksom på noen rurskall. Jeg løfter den opp og ser nærmere på dem.  Ruren er død, bare skallene sitter igjen på plastkanna. En plastkanne er ikke noe trygt sted for rur å slå seg ned, tenker jeg. Jeg vet at ruren startet sitt liv som en liten naupliuslarve ute i Skageraks blågrønne vann. Sammen med millioner av andre ørsmå larver drev den omkring i vannet. Etter å ha gått gjennom noen larvestadier, søkte de til slutt et sted å slå seg ned. Noen traff på fast fjell, andre slo seg ned på en plankebit eller plastkanne som drev i sjøen. Har de engang festet seg, har de ikke så mange muligheter til å flytte på seg. De som slo seg ned på fjellet, var trygge. De som slo seg ned på plastkanna, endte sitt liv i fjæra.

Som de små rurlarvene, søker også menneskene noe trygt og sikkert som basis for sine liv. På livets store hav er det mye som kan virke både sikkert og trygt. Mange har satset på rikdom, andre på berømmelse eller makt. Men da livets stormer begynte å rase, fikk de som rurlarvene på plastkannen, oppleve at grunnen de bygget sitt liv på ikke holdt.

Mens jeg står med plastkannen i handa, ser jeg bort på klippene bortenfor. For ruren som slo seg ned der, ble fjellet ikke bare deres trygge levested, men også deres frihet. Frihet til å leve det livet de var skapt til. Jeg tenker på han som en gang sa: «Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell.  Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det hadde sin grunnvoll på fjell.   Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Ruren hadde funnet sin trygghet og frihet på Kokkholmens blankskurte svaberg, mens jeg har funnet min trygghet og frihet i Kristus.