Den synkende arken

Av Roy Nordbakk

Inne i det store buret sitter en hvitryggspett og hakker på et gammel tre. er lenge siden jeg så en slik ute i det fri. Det skjedde langt inne i

Ankerfjellet for nesten 50 år siden. Jeg hadde vært på tiurleik, og satt og

nøt formiddagsolen i en bratt fjellskrent da jeg fikk øye på en hakkespett

som lette etter mat i en gammel død bjørk. Trodde først det var en vanlig

flaggspett, men da jeg fikk se den i kikkerten, så jeg med en gang at det

var en hvitryggspett. Ikke noe vanlig syn i våre skogstrakter, selv ikke den

gang. Etter det har jeg aldri sett noen. Antakelig finnes det ingen

hvitryggspetter igjen i Østfold. Med sin avhengighet av gamle, døde,løvtrær, hadde den ingen sjanse mot den moderne skogsdriften. På en

flatehogst står det ikke mange gamle, døde løvtrær igjen. Uten disse

trærne finner ikke hvitryggspetten mat. Den lever nemlig av store, fete

insektlarver som lever i slike trær. I vårt naboland er hvitryggspetten

meget sjelden, og hvitryggspettene her i Nordens Ark , er der for å

forsøke å redde arten fra utryddelse. I Norge er det ennå en del

hvitryggspetter igjen i Vestlandets bratte fjellsider. Der kommer ikke

moderne hogsmaskiner til, og hvitryggspetten finner ennå livsmuligheter,

men hvor lenge vil det vare? Vil det gå med hvitryggspetten som det har

gjort med så mange andre arter. Siden midten på 1600-tallet er mer enn

500 arter av pattedyr og fugler forsvunnet fra jordens overflate. Alle på

grunn av menneskelig virksomhet. Noen ble jaktet og drept til siste

individ, noen fikk sine leveområder ødelagt. De fleste var sjeldne eller

hadde svært spesielle krav til sitt livsmiljø. Kanskje levde de bare av en

spesiell plante, kanskje kan de bare fostre fram sine unger dersom

omgivelsene bare er av en helt spesiell type. Mange av disse artene er de

mest fascinerende, kanskje nettopp på grunn av sin spesielle levemåte.

Tankene vandrer mens jeg betrakter hvitryggspetten der inne i buret. Jeg

kommer til å tenke på den gamle fortellingen om Noah. Kanskje ikke så

rart, her jeg står i Nordens Ark. En dyrepark tilegnet sjeldne og

utrydningstruede dyr. Fortellingen om arken er full av sterk symbolikk.

Noah fikk beskjed om å ta med alle slags dyr inn i arken. I fortellingen

kommer det tydelig fram at alle slags dyr skulle med, også krypet på

marken. Det er som om Gud vil si at ingen av dyrene er unødvendige.

Alle har sin plass i livets vev, enten de er små eller store. Han vet vel det,

Han som gir livsånde til dem alle. Det ser ut til at mange mennesker ikke

har skjønt dette. For utryddelsen av dyr og planter fortsetter som før, men

aldri noen gang i historien har utryddelsen av arter gått fortere enn i dag.

At dyrearter er blitt utryddet tidligere, er kanskje tilgivelig. Man visste

ikke mer, og trodde muligens jorden var uendelig stor. I dag er

situasjonen annerledes, vi vet at jorden er begrenset, vi vet at mange

dyre- og plantearter er på utryddelsens rand. Nordens Ark og lignende

dyreparker er bevis på dette. Vi må bure dyrene inne for å beskytte dem

mot oss selv. Jeg blir trist av å tenke på alle de fantastiske skapningene

som finnes der ute bare om noen tiår vil være borte. Kanskje overlevernoen i dyreparker som denne, kanskje vil noen bare finnes som

utstoppede eksemplarer i muséer eller på video. For en fattig verden vi er

i ferd med å skape for dem som skal komme etter oss. Var det slik vi

skulle forvalte skaperverket? Er det å vise respekt og ærefrykt for

Skaperen? Det er jo Han som eier alle dyrene i skogen og villdyrene på

de tusen fjell. Han som kjenner alle himmelens fugler, og som eier krypet

på marken (Salme 50.10-11).

Vi er i ferd med å lage hull i den blå arken som vi alle seiler på gjennom

det mørke verdensrommet. Hver art som blir borte, representerer et nytt

hull i arken. Arken lekker, og det er vi som lager hullene. Vi som er så

egoistiske og grådige at vi ikke har plass til andre skapninger enn dem vi

kan spise eller ha økonomisk gevinst av.