Det er sent på Jorden

Av Roy Nordbakke

De bratte fjellsidene står nesten tomme denne sommeren. Lyden av tusener av fuglestemmer har stilnet. Her hekket mengder av sjøfugler for bare noen få år siden. Nå ar det bare restene igjen. Krykkja og lomvien er helt forsvunnet. Noen alker og lunder sitter her og der i fjellsiden, men ingen unger.  I flere år har det nesten ikke vært ungeproduksjon. Foreldrefuglene finner ikke mat der ute i havet. Det har visst alltid vært svingninger i sjøfuglbestanden kan de gamle fortelle. Det har vært år uten ungeproduksjon, men det har aldri vart lenge. Bestanden har alltid tatt seg opp igjen. Slik er det ikke nå lenger. År etter år med sviktende ungerproduksjonen har nesten tømt mange fuglefjell langs kysten for fugl. Ja ikke bare langs vår kyst. Det meldes også om det samme på Island,  Shetland og Færøyene.  Hva er det som er galt? Noen skylder på overfiske, andre på endringer i klimaet. Mest sannsynlig dreier det seg om begge deler.

Når sjøfuglene ikke lenger finner nok mat til sine unger, burde varselklokkene ringe for oss. Vi høster jo av de samme ressursene som sjøfuglene. Det er grenser for hvor mye fisk vi kan ta opp fra havet.  Det er umulig å høste mer enn det som hvert år produseres. Det er en livslov som er innebygget i skaperverket. Det er ikke vanskelig å forstå at det er slik. Allikevel ser det ut til at vi ikke helt tror på det. Over hele kloden fortsetter vi å utarme ressursene. Det være seg fisken i havet, viltet og trærne i skogene, vannet i elvene og innsjøene, mineralene i fjellene og  jordsmonnet  på slettene. Dette voldsomme forbruket av ressurser drives fram av et umettelig materielt begjær. For å kunne tilfredsstille dette materielle begjæret trengs energi, store mengder energi. Det meste hentes fra kull, olje og gass. Men disse ressursene har en bakside. Ved å forbrenne dem slippes store mengder drivhusgasser ut i atmosfæren og klimaet endres. Temperaturendringene kan nå måles og konsekvensene registreres. Isen i Nordishavet smelter, og avsmeltingen av isbreene i Antarktis og på Grønland går stadig fortere. Sammensetningen av dyre- og plantesamfunn endres. Alle som følger litt med i det som skjer i naturen, kan observere det. Arter som holder til langer sør trekker nordover og opp i fjellene.

Fuglearter som før var vanlige, er blitt sjeldnere. Arter som ikke var der før, dukker nå opp. Og verst av alt , arter forsvinner. Forskerne regner med at mellom 100 og 1000 arter dør ut hvert år. Hva det vil ha å si for stabiliteten i økosystemene kan vi bare gjette oss til. Men konsekvensene vil bli alvorlige. 75 % av alle våre matplanter blir pollinert av ulike insekter. Forsvinner disse, hva skal vi da leve av? Den siste rapporten fra Verdens meteorologiorganisasjon viser at verdens utslipp av klimagasser er høyere en noensinne.

Jeg tenker ofte på profetens dystre profeti når jeg ser naturødeleggelsene som skjer over hele jorden i dag:

«Øde, ja, øde skal jorden bli, den skal herjes og plyndres; for dette ord har Herren talt. Jorden sturer og visner, verden visner og tæres bort, både himmel og jord sykner hen. Jorden er blitt vanhelliget av dem som bor på den; for de har overtrådt lover, satt forskrifter til side og brutt den evige pakt. Derfor skal forbannelse fortære hele jorden; de som bor på den, må bøte for sin skyld. ”

Jorden skal herjes og plyndres sier han. Både himmelen (atmosfæren) og jorden sykner hen. Hvor beskrivende for dagens situasjon!  Og hva er årsaken? Jorden er blitt vanhelliget av dem som bor på den. Det er menneskenes egen skyld. De bryr seg ikke om de lover skaperen har lagt ned i skaperverket. Skaperverket som en gang vekket ærefrykt og takknemmelighet, som pekte på Guds storhet og omsorg, er nå redusert  til en død ting. Materie å konsumere, råvarer for makt, bekvemmelighet og nytelse. Det er ikke den en eier som gir livet, selv om en har overflod, sa Jesus en gang. Det er visst ikke mange som tror dette lenger. Jeg lurer ofte på hvor kirkens røst er midt i alt dette. Har den sovnet i velstandens myke favn?